Synnøve Solbakken — Bjørnstjerne Bjørnson
Samlede værker. Mindeutgave SYNNØVE SOLBAKKEN (1857) Innhold 1ste Kapitel 2det Kapitel 3die Kapitel 4de Kapitel 5te Kapitel 6te Kapitel 7de Kapitel 8de Kapitel 9de Kapitel Wikikildens innholdsfortegnelse. 1ste Kapitel I en stor dal kan der være et til alle sider fritliggende højt sted, som solen bærer stråler på, fra det den går op til den faller. Og de som bor tættere under fjællene og sjældnere får sol, kaller da hint sted en solbakke. Den hvorom her skal fortælles, bodde på en sådan, hvorav gården hadde sit navn. Der la sneen sig sist om høsten, der brånet det også først om våren. Gårdens ejere var haugianere, og kalltes læsere, fordi de hadde det travlere med at læse i Bibelen æn andre folk. Mannen het Guttorm og konen Karen; de fik en gut som døde for dem, og i tre år kom de ikke på den østre side av kirken. Efter dette tidsforløp fik de en jænte, som de kallte op efter gutten; han hadde hett Syvert, og hun blev døpt Synnøv, da de ikke fant noget nærmere. Men moren kallte henne Synnøve, fordi hun så længe barnet var lite, hadde for vis at lægge „min“ til, og det da syntes henne at falle lettere. Hvordan det var og ikke var: den tid jænten blev større, kallte alle henne Synnøve efter moren, og de fleste sa, at i manne-minne var ikke så fager en jænte vokset der i bygden som Synnøve Solbakken. Hun var ikke gammel, før de hvær prækensøndag tok henne med i kirke, skjønt Synnøve i førstningen ikke visste bedre æn at præsten stod og skjændte på Slave-Bent, som hun så sitte like nedenfor prækestolen. Dog vilde faren hun skulde være med — „for at få vanen“, sa han; og moren vilde det samme, „da ingen visste hvorledes hun imidlertid blev passet hjæmme“. Var der på gården noget lam, kid eller nogen liten gris som vantrivdes, eller en ko som noget ondt kom over, blev det altid git Synnøve til ejendom, og moren syntes vite, at fra den stund kom det sig; faren trodde ikke rigtig det kom derav, men det var i alle fall det samme hvem av dem ejde fæet, når det blot trivdes. På den andre siden av dalen og tæt under det høje fjæll lå en gård som het Granlien, så kallet, fordi den lå midt i en stor granskog, den eneste i vid omkreds. Ejerens oldefar hadde været blant dem som lå i Holsten og væntet Russen, og fra denne færd bar han mange fremmede og forunderlige frøsorter med hjæm i tornistret. Dem plantet han rundt sine hus; men i tidens længde var én efter én gåt ut; kun nogle grankongler, som sært nok var kommet iblant, hadde sat stærk skog, og skygget nu husene til alle sider. Holstenfareren hadde hett Torbjørn efter sin bestefar, hans ældste søn Sæmund efter faren, og således hadde på den gård ejerne skiftevis hett Torbjørn og Sæmund — op i uminnelige tider. Men det ord gik, at i Granlien hadde blot annen hvær mann lykken med sig, og det var ikke han som het Torbjørn. Da den nuværende ejer, Sæmund, fik den første søn, tænkte han mangehånde derved, men turde dog vanskelig bryte slægtens skik og kallte ham derfor Torbjørn. Grunnet han da over, om ikke gutten kunde opdrages slik, at han kom forbi den skjæbne-sten snakket hadde lagt i hans vej. Han var ikke rigtig viss på det, men han syntes mærke stridigt sinn hos gutten; „det skal plukkes ut“, sa han til moren, og såsnart Torbjørn var blet tre år, satte faren sig stundom hen med et ris i hånden, tvang ham så til at bære alle vedtrær tilbake på sin plass, ta op igjæn den kop han hadde kastet, klappe katten som han hadde kløpet. Men moren gik gjærne ut, når det sinn kom over faren. Sæmund undredes ved, at alt som gutten blev større, var der mere at rette hos ham, og det uagtet han stedse blev strængere medfaren. Han holdt ham tidlig til boken, og lot ham gå med på marken for at kunne ha et øje med ham. Moren hadde stort hus og småbarn; hun kunde ikke mere æn klappe og formane sønnen, hvær morgen hun klædde ham på, og tale sagte med faren, når helligdagene samlet dem. Men Torbjørn tænkte, når han fik hugg, fordi a-b sa ab og ikke ba, og fordi han ikke hadde lov at gi lille Ingrid ris, som faren gav ham: „Det er dog underligt, at jeg skal ha det så slemt, og alle småsøsknene mine skal ha det så godt.“ Da han var mest omkring faren, og han ikke turde tale synderligt til ham, blev han ordknap, skjønt ikke fåtænkt. Engang unslap det ham dog, mens de drog på det våte høj: „Hvorfor er alt højet tørt og inne derover på Solbakken, og her er det vått?“ — „Fordi de har oftere sol æn vi.“ — Det var første gang han la mærke til, at den solglans der borte, han titt hadde sittet og glædet sig ved, stod han selv utenfor. Siden den dag fallt hans øjne oftere på Solbakken æn før. „Sit ikke der og gap,“ sa faren og gav ham et puf; „ herover må vi slite det vi kan, både liten og stor, skal vi få noget i hus.“ Sæmund skiftet tjenestegut, da Torbjørn kunde være omkring de syv-otte. Aslak het den nye, og han var nok allerede vid-rejst, skjønt han blot var unggutten ænda. Den kvæll han kom, var Torbjørn gåt til sengs, men den næste dag han sat og læste, slog én døren op med et sådant spark som han aldrig hadde hørt før, og det var Aslak, som kom drivende med et stort fange ved, — slængte det med fart ned på gulvet, så skierne føk til alle sider. Selv hoppet han højt i vejret for at trampe sneen av sig, og for hvært hopp ropte han: „Det er koldt, sa trollbruden, hun sat i is til bæltet!“ Faren var ikke inne, — men moren sopte sneen sammen og bar den stilltiende ut. „Hvad glaner du efter?“ sa Aslak til Torbjørn. „Ikke efter noget,“ svarte denne, ti han var rædd. „Har du set den hanen som du har bak i boken der?“ „Ja.“ „Han har fullt av høns omkring sig, når boken er lukket i — har du set det?“ „Nej.“ „Så se efter!“ Gutten gjorde så. „Du er en tosk!“ sa Aslak til ham. — Men fra den stund hadde ingen den magt over ham som Aslak. „Du kan ingenting,“ sa Aslak en dag til Torbjørn — denne piltet som sædvanlig efter ham for at gi agt. ,Jo, jeg kan til den fjærde part.“ „Pytt! Nej, du har ikke engang hørt om trollet, som danset så længe med jænten, til solen rant, og det revnet som en